Linoljemaling kan fint benyttes på mur- og pussoverflater.
Viktig at pussen er fullstendig tørket og ikke er for alkalisk før påføring.
Linoljemaling er ikke så diffusjonsåpen som kalk og silikatmalinger,
men den har den egenskapen at den,etter en tid, blir diffusjonsåpen,
slik at den egner seg meget godt både til tre, metall og mur/puss.
Den har også en hard, blank overflate som lett lar seg vaske med ph nøytrale vaskemidler. 

Fremgangsmåte:
2 strøk med oppvarmet kokt linolje på nye puss overflater,
2-3 støk Engwall oClaesson linoljemaling med 2-3 dager tørk imellom strøkene. 

Om Linolje:

Lindyrking:
Lindyrking forekommer i mange deler av verden.
De største linåkerene finnes i Canada, Kina og India.
Man skiller på produksjon av lin og oljelin.
I Sverige dyrkes oljelin hovedsaklig i Skåne og Östergötland, 
mens lin for tekstilindustrien dyrkest først iog fremst i Hälsingland.

Linoljeutvinning:
Oljen utvinnes ved å presse frøet i en skrupresse. Den kan være kaldpresset eller varmpresset.
Den kaldpressede oljen presses direkte i skrupressen, og de fleste urenheter blir dermes værende i presskaken.
Den varmpressene oljen produseres ved å knuse frøet og varme det opp med damp før det presses.
Det betyr at flere urenheter blir værende i oljen.
Ved kaldpressing får man omlag 25% av frøvekten i olje, mot ca. 30% ved varmpressing.

Rå linolje:
Den rå linoljen har svært lav viskositet (er svære tynn og lettflytende).
Den trenger derfor svært godt inn i tre og andre underlag,
noe som effektivt hindrer fremtidig fuktinntrengning og råte.
Linolje tørker gjennom oksidasjon som vil si at det er en kjemisk reaksjon mellom oksygen og den rå linoljen.
Den har derfor en relativt lang tørketid.

Kokt linolje:
Kokt linolje er egentlig ikke kokt i bokstavelig forstand.
Den varmes opp i lukkede kar mens man tilsetter oksygen. 
For å få den til å oksidere raskere kan det tilsettes tørkemiddel.

Linstandolje:
Linolje ble tidlige produsert ved å eksponere linoljen for sol i lang tid. Oljen oksiderte og ble tykk og lett.
I dag varmes oljen opp til 280-300 grader uten tilsetning av oksygen.
Dette gjør at oljen polymeriseres uten oksidasjon.
Fordelen med å bruke den polymeriserte linoljen i maling,
er at den gir malingen et mer slitesterkt overflatelag enn med den kokte linoljen.

Hva er linoljemaling?

Historikk:
Linoljemaling er en type maling vi har mye erfaring med.
Historisk sett var det et ekskusivt materiale som allerede på 1500-tallet
ble brukt til å dekorere kirker, palasser og andre lusuriøse bygninger.
Etter å ha vært nesten helt ute av markedet på 60- og 70-tallet,
er den nå tilbake som et opplagt malingsvalg for en langsiktig,
miljøvennlig og vakker bevaring av husene våre, og er å se på som en del av vår fremtidige kulturarv.

Bindemiddel:
Maling består hovedsaklig av bindemiddel og fargepigmenter.
Bindemiddel i linoljemaling er naturlig linolje.
Det kan være rå linolje, kokt linolje eller linstansolje - 
som alle påvirker malinges ulike egenskaper.
Linoljemaling må ikke forveksles med alkydoljemaling, som vanligvis er et syntetisk produkt. 

Pigment:
Linoljemaling kan lages med enten jordpigmenter eller oksidpigmenter.
Jordpigmentene tas direkte fra jordlaget og inneholder vanligvis også andre mineraler enn det spesielle pigmentet som søkes.
Denne type maling kan derfor variere i farge fra batch til batch.
Vanlige jordpigmenter er Umbra, Terra og Oker.
En av de mer eksklusive er den vakre blå kobolten.
Rene oksidpigmenter gir alltid samme farge ved tilberedning av maling.

Produsering:
Historisk sett ble all maling tilberedt for hånd av malermestesen selv.
Dette gjorde at innholdet i malingen kunne variere selv om grunnoppskriften egentlig var den samme.
Idag produseres den absolutt største andelen linoljemaling i fabrikk under kontrollerte forhold.
Maling med rene oksidpigmenter blandes i en såkalt dissolver (som en stor visp).
Mens jordoksidpigmentene rulles i en valsemølle i tre.

Sammensettning:
Ettersom linolje tørker sakte, og raskt blir angrepet av mugg og sopp når den brukes utendørs,
tilsettes sink, soppdrependemidler (antimuggmiddel) og sikkativer (tørkemiddel).
Da får man en slitesterk maling til utendørs bruk 
som tåler vårt skiftene klima godt og er enkel og billig og vedlikeholde.

Slutten av 1600-tallet til ca. 1760 (Barokk): 

I siste del av 1600-tallet begynte man å kle tømmeret utvendig med panel, og dermed kom også maling av trehus i bruk.
I perioden fram til ca. 1760 dominerte de jernoksydrøde fargene (engelskrød og dodenkop -) samt ulike varianter av oker som panelfarge.
Den vanligste kontrastfargen på listverk, vinduer etc. var hvitt eller lyse  grålige og beige - varianter.
Dørene ble malt i panelfargen eller gitt en egen farge, helst en mørk grålig, grønnlig eller brunlig nyanse. 

Ca. 1760-1790 (Barokk , Rokokko)

 Etter hvert kom hvitt, lys beige og lys grått  til å bli dominerende panelfarge på store hus. I begynnelsen var kontrastfargene på listverk og dører dype og kjølige. Især ble blå , kalde grå og grønnlig grå nyanser brukt. Med tiden ble disse kontrastfargene blekere, og bruken av grønt og beige ble alminnelig. Vinduene ble i hele perioden malt hvite. Alternativet var å anvende den lyse panelfargen på vinduene. Den lyse hovedfargen ble som regel bare brukt på hovedfasadens vegger. Bakvegger mot gårdsrom etc. ble malt oker eller engelskrøde. Disse fargene var langt billigere enn fasadens lyse nyanser, som inneholdt blyhvitt - datidens hvite pigment. De billige fargene ble også brukt på uthus og mindre våningshus. 

Ca. 1790 - 1850 (Klassisme, Loisseize, Empire) 

I denne perioden ble fasadene på større bygninger utformet i pakt med forbilder i klassisk steinarkitektur,
med søyler, pilastre, kvadrerte hjørner m.m. - alt forarbeidet i tre.
Denne imitasjonen av steinarkitektur satte også et tydelig preg på fargesettingen.
Idealet var fargene på sand og kalksteinsbygninger ute i Europa.
I første del av perioden dominerte lys grå, lys blålig grå, blek rosa, og lys, kjølig grønn som hovedfarge.
Oker og rødlig oker forekom også ganske ofte. Ved relativt mørk panelfarge ble det valgt en lys kontrastfarge eller motsatt.
Vinduene var i begynnelsen ofte hvite eller lys grå,
men etter hvert ble det mest vanlig med mørke vinduer: dyp kjølig grå, dyp grålig grønne, grønne og brunlige .
I siste del av perioden ble varianter av grått de mest dominerende panelfargene.
Vinduene fikk som regel mørke farger. Dørene var som regel grønne i hele peioden.
Bakvegger og uthus ble malt oker og engelskrøde som før.
Langs kysten var bindemiddelet i denne malingen som oftest tran, evt. tilsatt litt linolje.
I resten av landet var den røde og oker fargen hyppig en såkalt komposisjonsmaling.

Ca. 1850 - 1910 (Nygotikk, Sveitserstil, Dragestil, Jugend)

Etter midten av 1800 tallet ble man innstilt på å vise at tre var bygningsmaterialet.
Panelet og undersiden av takutstikket ble derfor malt i farger som skulle imitere nytt treverk.
Blek gul oker og blek rødlig oker dominerte fullstendig som panelfarge.
Men lyse gråfarger var også i bruk. Lys brunlige og gråfiolette hus forekom iblant.
Listverk og synlige konstruksjoner ble malt i en kontrastfarge som var mørkere enn det bleke panelet.
Rødlig oker som Engwall o Claesson guldoker, gråbeige og grå nyanser var vanlige.
Vinduer og dører ble som regel malt ganske mørke.
Rå brent grønn umbra eller varm grønt var vanlig.
Dørene ble hyppig malt slik at fyllingene fikk en lysere variant av ramtreets farge. 

Ca. 1910-1930 (Nyklassisme, Nybarokk)

Først med perioden 1910-30 forekom helt hvite hus.
Det var mest alminnelig at den ble kombinert med rødlig oker, brunt, kjølig grått, blått og grønt på gerikter og dører.
Vinduene ble malt med panelfargen. En vanlig variant var å male hele huset hvitt eller gråhvitt og dørene i kontrastfargen.
Mot slutten av perioden ble det mer og mer vanlig med kraftige panelfarger som markerer overgangen til funksjonalismen.

Ca. 1930-1950 (Funksjonalisme)

Rundt 1930 var bruken av engelskrød og oker blitt utbredt.
Senere ble fargene noe lysere, og ulike nyanser av f.eks. grålig grønt, blek gult og lys blått forekom ofte.
Det hendte at toetasjes hus fikk to panelfarger, én for hver etasje. Vinduene var gjerne hvite og dørene mørke.